| Alle som ønsker det kan opprette en sone på Origo. Her viser vi et utvalg av nye bidrag fra soner i vår region.  100 000 vikarer fortjener lik lønn for likt arbeid! Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben? Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv? I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene. Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett. LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv. 
Kirkens jul samler færreTil tross for omfattende innsats mange steder, sliter Den norske kirke – og har så gjort i flere tiår, uten at det har avstedkommet noen seriøs offentlig samtale om hvordan snu den negative utviklingen. Snarere tvert imot: For så fort temaet ble brakt på bane, var prester, bisper og kirkebyråkrater raskt ute med pekefinger og følgende beskjed: Se hvor mange mennesker vi samler i julen! Nå slår også dette argumentet sprekker.  Faksimile av Vårt Lands hovedoppslag på førstesiden 17. desember 2012. Kan situasjonen beskrives klarere? Dobbeltklikk gjerne på bildet for å få teksten klarere! Skal vi tro offentlig statistikk, og det bør vi, har etterkrigstidens norske kirke aldri samlet færre mennesker til julegudstjeneste enn nettopp nå. På fire år har gudstjenestebesøket på julaften gått ned med over 13 prosent. Bare en av syv statskirkemedlemmer går i kirken for å feire Jesu fødsel, bekrefter siste tall fra Statistisk sentralbyrå. Til tross for en liten økning i antall julegudstjenester fra 2006 til 2010 ble antallet besøkende betydelig redusert i samme periode. Et eksempel fra egen menighet: Da vi flyttet hit for 32 år siden, ble det arrangert tre gudstjenester stinn av folk på julaften. I fjor ble det arrangert én, med halvparten av benkeradene tomme! Vår menighet er langt fra den eneste som rapporterer om lignende forhold, dokumenterer SSB. Nedgangen nasjonalt gjelder også for resten av året. De eneste tall som peker opp, er antall gravferder som forrettes i regi av Den norske kirke, og antall kirker som er stengt eller vurderes stengt/utleid til andre. For øvrig er det over tid røde kirkelige tall å registrere over hele linjen, så som antall dåp, konfirmasjoner, brudevigsler og nattverdgjester – i tillegg til gudstjenestebesøkende hverdagssøndags. Forholdene burde skape uro i Kirken! Ikke minst også fordi antallet utmeldelser fra Den norske kirke stiger jevnt og trutt hvert eneste år, og synes fortsatt ikke å ha sett toppen. Man kan saktens spørre hvorfor Den norske kirke kommuniserer så vidt mye dårligere med sine medlemmer, enn for eksempel Den katolske kirke gjør med sine. Svaret bør ikke ende opp med argumentet om katolikkenes såkalte kirkeplikt! Det bør heller ikke ende opp med påstander om lutheraneres angivelige likegyldighet overfor egen gudstro – til det har lengsel etter en åndelig dimensjon over våre liv knapt noen gang vært større, viser andre SSB-tall. Kan hende er det Kirken selv som bør gå i seg selv og spørre hvordan den har forvaltet, og stadig forvalter, sitt gudgitte kall. Bør kravene til prestasjoner fra kirkens prekestoler skjerpes? Hvor ofte har vi ikke sittet nede i benkeradene og hørt «billige» retoriske floskler, som intet hadde å gjøre med dagens tekst(er) – eller dårlige «gjenfortellinger» av prekenteksten?! Ofte presterte kantorene gjennom sin musikk sterkere og mer kraftfulle «prekener» enn dem som var satt til å forvalte ordet! Kanskje burde Den norske kirke gå tilbake til sitt tidligste oppdrag, og bli en mer diakonal kirke. For det hersker liten tvil: Der teologene kommer til kort, og det gjør de dessverre for ofte, lykkes diakonene som regel bedre! Og der mennesker opplever sann omsorg, og ikke bare ord preget av manglende mål og mening, knyttes gjerne uslitelige bånd – hvilket Den norske kirke trenger mer enn noe annet! 
Flosta kirke
Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld. Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert. I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt. Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært opussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret). Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i krikerommet). Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et Getsemanemotiv innover mot koret. Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren). En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til. Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen. Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller. Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003. Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken. Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur. Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken. Kilder og videre lesning:
Flosta, kirke, kyrkje, Flostaøya, Flosterøya, Aust-Agder, Arendal, Samuel Dorn, Christen Brun, Adolph Tidemand, Ole Nielsen Weierholt, Ole Weierholt, Christian Suchow, Jørgen Schultz, Jørgen Schulz, Folkemuseet, Norsk Folkemuseum, Peter Collins, Anders Thorbjørnsen, Even Thorsen, Vestre orgelbygg, Greta Rimington, Brekka, Sandåker, Wilhelm de Wou, Wilhelm de Wov, Laurentius, Lavrans, Riksantikvaren, Terje Norsted, Stephan Tschudi-Madsen, Odd Helland
Slagerene fra " The Story of Radio Luxembourg " .....Helt siden 2007 har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene fra den kommeriselle radiostasjonen Radio Luxembourg . Stasjonen var vårt første møte med pop og rockemusikken på 50 og 60 tallet. Som Åge Aleksandersen sier i sin bok " Åge " skrevet av Ole Jakob Hoel : Popinteresserte i Norge ble avspist med det magre utvalget på den ene norske radiokanalen. Det besto av " Ti i skuddet " , et avstemningsprogram som gikk en gang i uka fra 1965. Ellers ingenting , bortsett fra en og annen sjelden poplåt i " Nitimen " eller " Trafikk og musikk ".I " Ønskekonserten " på mandager var det tyske marsjer og finsk polka, men på slutten av programmet hendte det at " tante Klara " gratulerte nevøen sin med noen rytmiske toner. I så fall ble de sugd omtrent intravenøst inn i rockesultne kropper. Nå til dags er det overflod av alle mulige typer pop og rockemusikk. Til de grader at man ikke lenger er i stand til å glede seg over en ny låt som spilles på radioen. Heldigvis finnes den skatten som vi vokste opp med . Som jeg innledningsvis skriver har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene på min egen hjemmeside The Story of Radio Luxembourg Samlingen inneholder nesten samtlige slagere fra og med 1956 til og med 1969 . 
For å få tilgang må du først registrere deg som bruker av Spotify. 
Hvorfor ble The Beatles så store ?Det kan du få svaret på dersom du leser videre…… 
Det var en gang 4 venner fra Liverpool som var usedvanlig interessert i musikk. De hadde opp gjennom årene hørt på amerikansk og engelsk rockemusikk og blitt hektet. Vennene var John Winston Lennon , Paul McCartney , George Harrison og Ringo Starr. De ble i 1959 enige om å starte en gruppe med " shadowbesetning " , men de skulle ikke bare spille. Sang måtte også til. Dette ble starten på et eventyr som varte til 1970 . Til å begynne med var Pete Best trommis i gruppen. Ringo Starr kom først med litt senere . De fikk sin debut i Hamburg hvor de spilte på mer eller mindre tvilsomme etablissementer. Der var også Tony Sheridan og Stuart Sutcliffe viktige elementer og de første plateinnspillinger ble gjort. Vi husker bl.a " Ain’t She Sweet " og " My Bonnie " fra denne tiden. Etter hvert vendte gruppen nesen hjemover og fikk platekontrakt med Parlophone etter først å ba blitt vraket av Decca. I Parlophone fikk de kontakt med George Martin samtidig som de fikk Brian Epstein som manager.- I 1962 gjorde de sine første plateinnspillinger for det nye selskapet . Det ble gitt ut en singel , men i likhet med mange andre så ble ikke dette noen umiddelbar suksess. En kampanje sørget likevel for at singelen solgte nok i løpet av 48 timer til å komme inn på New Musical Express Top Twenty. Dette skjedde den 15 desember 1962 og låten var " Love Me Do ". De debuterte på 19 plass for deretter å ryke ut av listen , men gjorde comeback 29 desember på 17 plass. Det ble 4 uker på listen med 17 plass som beste notering. Det var ikke før med neste singel " Please Please Me " at det virkelig tok av . Den kom inn på listene 2 Februar 1963 på 16 plass , men avanserte raskt til nr 3 . Det ble ingen nr 1 hit , men andre plass og 11 uker på listen må sies å være godkjent for en relativt ukjent gruppe. Resten er historie og låter som " I want to hold your hand " , " She loves you " ," From Me to You "og " Can’t buy me love " gikk som regel rett inn på første plass på popbarometerene. Gruppen forble en av de fremste populærmusikkgruppene gjennom hele 1960-tallet, frem til den ble offisielt oppløst i 1970. De hadde da dominert hitlistene og musikkbransjen på begge sider av Atlanteren gjennom hele karrieren. De påvirket etterkrigstidens babyboom-generasjon i Storbritannia, De forente stater og mange andre land i 1960-årene. De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien. I 1988 ble The Beatles innvotert i Rockens æresgalleri. Seinere har Lennon, McCartney og Harrison oppnådd det samme som soloartister. I 2011 er Beatles fortsatt uhyre populære selv om gruppen ble oppløst for over 40 år siden. I løpet av karrieren ga de ut 215 offisielle låter på singel , EP , LP/CD . De fikk 27 # 1 hits rundt om i verden og har solgt over 1 milliard plater. Vil du gjenoppfriske alle låtene ? For ca et år siden kom alle deres album og singelplater i ny remasteret utgave som Box-set. Dette er blitt et historisk dokument som vil komme til å leve videre i minst 50 år til. På Facebook har jeg ( red ) opprettet en side som har fått navnet " Dagens Beatles " Der tar jeg for meg en låt dag for dag med tekst , cover , låten i mp3 format samt podcast av NRK’s serie " Vår Daglige Beatles " hvor PILS – herrene Tokvam og Ose forteller deg historien om hver enkelt låt fra deres lange karriere. Jeg startet ca 20 August og forventer å ha " gitt ut " alle låtene innen 1 mai 2012. På Facebooksiden kan du bla deg nedover og høre alle låtene samt historien. Gå inn her: Dagens Beatles NB : Du må ha Facebook – konto for å komme inn på siden ( må altså registrere deg ) Blir du med på reisen ? Velkommen !
Kirkelig frykt for demokrati!Ikke i en eneste institusjon i det norske samfunn næres det større frykt for demokrati, demokratiske prosesser og demokratiske spilleregler enn i Den norske kirke. Ikke bare frykter den for sine egne medlemmer og setter glatt til side meninger de er blitt utesket om å tilkjennegi…  Bodø domkirke – illustrasjonsfoto. Den norske kirke opplever seg også opphøyet til å neglisjere vedtak fattet i landets fremste demokratisk valgte forsamling, Stortinget! Selv synes kirkeledelsen å være såre tilfreds med egen makt, maktutøvelse og agering – og ufeilbarlighet! Hva vi opplever er i virkeligheten sørgelig pinlig! HVA/HVEM ER KIRKEN? Men før vi gyver løs på selve saken, må vi bli enige om hva er Den norske kirke? Jo, svaret er like enkelt som det er kort: Kirkens bekjennelsesskrifter slår fast at Kirken er menighetene – alle døpte! Uansett om vi liker eller misliker det: Hverken flere eller færre! Da skulle vi vel tro og forvente at kirkeledelsen lytter til, og respekterer, hva Kirken – menighetene og medlemmene – mener! Men så har ikke vært tilfelle – og er åpenbart fortsatt ikke tilfelle. La oss se nærmere på saken. I JANUAR 2006 fremla Gjønnes-utvalget (med navn etter Kåre Gjønnes, som ledet arbeidet) sin innstilling om et fremtidig forhold mellom stat og kirke. Innstillingen var på flere punkter både uklar og frynsete i sine konklusjoner såvel som forslag. Prisverdig ble det raskt enighet om å sende den ut på bred høring til samtlige menigheter, kirkelige fellesråd og kommunestyrer. En rekke menighetsråd valgte å invitere til menighetsmøter – hvor alle kirkens medlemmer fikk anledning til å gi uttrykk for sin mening om saken. KLARE HØRINGSRESULTAT! Da alle høringssvarene var innsamlet og gjennomgått, viste resultatet ikke overraskende for de fleste av oss: • 53,3 prosent av menighetsrådene svarte nei til et fremtidig skille mellom stat og kirke. MED ANDRE ORD: Blant det norske folk og blant medlemmene av Den norske kirke var det en overbevisende klar motstand mot å skille kirke og stat. Hva gjorde så kirkeledelsen – bispemøte og kirkemøte? Jo, i håp om at høringsresultatenes klare tale ville være glemt blant menigmann raskere enn svint, sørget man for å gjemme hele saken langt nede i en skuff. Og så jobbet man ufortrødent videre med tanke på å få avsluttet ordningen med en statskirke her til lands. Og prosessen har gått raskt: I 2014 skal båndene være brutt!  Faksimile av et debattinnlegg ført i penn av tidl. ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes, gjengitt på s. 23 i Vårt Land 17. oktober 2011. Dobbelklikk gjerne på faksimilen og les teksten i sammenheng! Selvsagt kunne kirkeledelsen påstå at høringen kun var av rådgivende karakter, og at man slett ikke trengte å være bundet av resultatene. Men særlig stor respekt for demokrati og demokratiske prosesser demonstrerte kirkeledelsens agering ikke å ha! Spesielt kan man hevde dette når holdningen ute i folket var så klar! Det er derfor ikke vare tidligere ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes (se faksimile t.h.) som stiller seg meget kritisk til prosessen rundt denne saken! KIRKELIG FARSE-VALG! For få uker siden ble det gjennomført kirkelig valg her til lands. Det endte opp til å bli en farse. Målet var å bevege 24 prosent av kirkens medlemmer til valgurnene, resultatet ble en valgoppslutning på pinlige 13,47 prosent av de stemmeberettigede. På toppen av det hele hadde man sørget for å gjøre valgprosessen og valglistene så vanskelig tilgjengelige for hvermannsen at hele 30.000 lister ble forkastet. Resultatet har kirkeledelsen i etterkant av valget uttalt seg meget positivt om (sic!) – i motsetning til hva mange andre mener om saken. PINLIG AFFÆRE! Kirkevalget er i seg selv en nokså pinlig affære. Med unntak av noen ytterst få menigheter, får velgerne mulighet til å stemme på kun én liste, som er komponert av innsidere bak lukkede dører og nedrullede gardiner av en gruppe mennesker som ønsker minst mulig innsyn i saken. Det er ingen ting i Kirkeloven som forbyr menigheter og/eller medlemmer å lansere flere lister, men den muligheten sørger kirkeledelsen for å vie minst mulig oppmerksomhet rundt i forkant av hvert eneste valg. Flere alternative lister oppleves av kirken å være et «uvesen» og sammenlignes gjerne med «boksekamp», som man naturlig nok fraråder på det sterkeste. Lister med utgangspunkt i etiske problemstillinger – f.eks. for eller mot oljeboring, for eller mot kirkelig vigsel av homofile samboere, for eller mot fortsatt fri abort eller for den saks skyld for eller mot større diakonal innsats i Den norske kirke ville selvsagt vitalisert kirkeskuta. Men slike problemstillinger virker åpenbart for «farlige» i det etablerte kirkelige hierarki… SUPERFADESEN. Den norske kirke er fortsatt knyttet til staten, og vil så være frem til 2014. For kort tid siden fikk kirken sin 12. biskop – en fast preses. Forutsetningen for nyordningen var, bestemte Stortinget, at embetet og boligen skulle være lokalisert til Trondheim. Helga Byfuglien Haugland forholdt seg musestille under nominasjonen og frem til hun var utnevnt. Da slapp hun «bomben», nemlig nyheten om at hun hverken hadde til hensikt å flytte til, eller arbeide fra, Trondheim. De øvrige biskopene var angivelig enige med henne. Denne handlingen og holdningen fra landets kirkeledelse demonstrerer en forakt for demokrati og demokratiske prosesser som tjener Den norske kirke til liten heder – og ære! Det er tross alt tre år før båndene mellom kirke og stat brytes… Den norske kirke, demokrati, preses Helga Haugland Byfuglien, Trondheim, kirkemøte, bispemøte, Stortinget
Hvordan er dine pop-kunnskaper fra 1961 ?Test deg selv og dine venner : Dette er en lenke til quiz 1961 DU FÅR 22 SPØRSMÅL OM EN POPLÅT FRA 1961 SOM LÅ PÅ RADIO LUXEMBOURG’S TOP TWENTY LISTE. DET GJELDER Å TIPPE RIKTIG ARTIST ELLER GRUPPE. LYKKE TIL ! 
Hvorfor skal jeg - når Kirken ikke?PST!!! DAGENS OPTIMALE LESEOPPLEVELSE: Dagens 1000-kronersspørsmål er hvorfor jeg og alle oss andre skal respektere vedtak og forordninger fattet i storting og regjering, så lenge ledere i Den norske kirke gir regelrett blaffen i det samme?! I en uhyre spenstig artikkel (i Aftenpostens i dag, 18. sept.) skrevet av professor dr. theol. Kjetil Hafstad ved Universitetets Teologiske Fakultet (TF), reises problemstillingen på en usedvanlig tankevekkende måte… Og verst av alt: Hafstad har helt rett!  SÅ ENKELT KAN DET SKRIVES! Faksimile av innlegget til professor Kjetil Hafstad på s. 5 i Kulturdelen i Aftenposten i dag 18/9 2011. Dobbeltklikk gjerne på teksten, les hele innlegget i sammenheng og drøft innholdet! LITE DEMOKRATI! I festtaler og avisinnlegg før kirkelige valg hevdes det gjerne fra prestemenn at jobben med å etablere mer demokrati i Den norske kirke pågår uten pauser og hvile – dag og natt. Flotte festtaler til tross: Vi beveger oss ikke i retning av mer demokrati, hevder den markante prestelæreren. Mangfold er lite ønsket. Bestemmelser fra storting og departement neglisjeres og settes glatt til side av Kirkens ledelse – to år før båndene mellom kirke og stat løsner! Professor Hafstad viser på en fortrinnelig måte hvordan kirkeledelsen gjerne tar skjeen i egen hånd og gir kort & godt bengen i hva andre mener. Det handler ikke bare om at nyutnevnt ledende biskop Helga Haugland Byfuglien vegrer seg mot å flytte seg selv og sin administrasjon til Nidaros, slik storting og departement har bestemt, hun har selv bestemt at hun skal ha sin stasjon i Oslo – for der ligger allerede “maktens tinde” i Den norske kirke. I flere andre saker har kirkeledelsen valgt å vise samme forakt overfor demokratisk valgte instanser. TERREOR OG KATASTROFER TIL TROSS – Den norske kirke synes å bli stadig mindre interessant for stadig flere av dens medlemmer! Det viste ikke minst det nylig avholdte kirkevalget: Målsettingen var at 24 prosent av Kirkens medlemmer skulle bevege seg til valgurnene, resultatet ble 13,7 prosent, hvilket vil si en økning fra kirkevalget i 2009 på minimale 0,6 prosentpoeng! Hvorfor? Fordi Kirken synes mest opptatt av sin egen makt! Den norske kirke synes å ha svært lite å rose seg av – og lyspunkter er det vanskelig å skimte! Den norske kirke, ledende biskop Helga Haugland Byfuglien, Nidaros, Oslo, regjering, departement, storting, demokrati, professor Kjetil Hafstad
SV lover kamp for Førdefjorden!
Parlamentarisk leder i Sosialistisk Venstreparti (SV) Bård Vegard Solhjell var i forrige uke på besøk i den lille bygda Vevring, der selskapet Nordic Mining vil utvinne mineralet rutil fra Engebøfjellet. Han lovet kamp mot planene om gruvedrift og fjorddeponi. Bård Vegard Solhjell ble møtt av demonstranter fra Vevring og Førdefjorden Miljøgruppe som protesterte mot Nordic Minings planer om gruvedrift med tilhørende fjorddeponi i Førdefjorden. Solhjell var klar i sitt budskap til demonstrantene; SV er en garantist for at Førdefjorden skal holdes ren, også i framtida. Dette lover godt for behandlingen av Nordic Minings søknad om gruvedrift og fjorddeponi som nå ligger til endelig polisitk behandling i det SV-styrte Miljøverndepartementet. Miljøvernminister Erik Solheim var noe mindre klar i talen da han fikk spørsmål om Førdefjordens framtid på Naturvernforbundets landsmøte i helgen. Men han lovet å besøke Førdefjorden og bygda Vevring så fort han kan. Natur og Ungdom gleder deg til at også Miljøvernministeren får se de enorme verdiene i Førdefjorden, og håper også han ser at Førdefjorden er for verdifull til at man kan risikere naturverdiene der. Det planlagte deponiet vil kunne få enorme konsekvenser for livet i en av Norgest reneste fjorder der det lever mange truede arter, det det er gyte- og oppvekstområder for kysttorsk og som er en nasjonal laksefjord. Her kan du se innslaget som ble sendt på NRK om Bård Vegard Solhjells besøk i Vevring. Og her kan du lese uttalelsen fra Natur og Ungdoms landsmøte i januar om Førdefjorden. Førdefjorden, Naustdal, ”Sogn, og, Fjordane”, trusler, arter, artsmangfold, biologisk mangfold, biomangfold, Erik Solheim, naturvern, miljøvern, miljøverndepartementet, nrk, ”Natur, Ungdom”, Bård Vegard Solhjell
Flaten stasjon
Flaten stoppested på Arendalsbanen åpnet med banen den 18. desember 1910. Ifølge Norsk jernbaneklubb ble stoppestedet ubetjent i 1958 og nedgradert til holdeplass i 1974, mens Nebysamlingene opererer med 1966 som nedgraderingsår. Det er imidlertid fortsatt togstopp her, og rutetider er å finne hos NSB. Likevel ser det ut til at holdeplassen blir nedlagt i 2015 hvis ikke plattformen oppgraderes. Den opprinnelige stasjonsbygningen er revet. Da Sørlandsbanen åpnet til Nelaug i 1935 og ny stasjon ble anlagt der, ble den gamle stasjonsbygningen flyttet til Flaten. Den er ikke stor. Den sies å være tegnet av Harald Kaas etter en modell av Paul Armin Due. I tillegg finnes det fortsatt et vanntårn litt nord for holdeplassen. Det er tegnet av Kaas. Det er ikke dobbeltspor på stedet. Stedet som sådan ligger ganske bortgjemt til som flere andre langs Arendalsbanen. Det er ca. 7 km kjøring til fylkesvei 415, mens avstanden fra Nelaug langs banen er rundt 4,5 km. Flaten er 31,76 km fra Arendal, 285,46 km fra Oslo og 140,4 moh. Det finnes oppslag om Flaten holdeplass også hos Wikipedia, Jernbane.net og Jernbaneverket, men ikke hos NSB. Det er også omtale på Nelaug.no.
Nelaug stasjon
Den opprinnelige Nelaug stasjon (ved innsjøen med samme navn) åpnet den 18. desember 1910 og lå omtrent en kilometer lenger opp på Arendalsbanen (altså vekk fra Arendal). Posisjonen oppgis til 282,5 km fra Oslo V, mot 281,41 km for dagens stasjon, som åpnet i 1935 da Sørlandsbanen ble forlenget hit fra Neslandsvatn. Ved samme anledning ble den gamle stasjonen nedgradert til lastespor. Oppslaget på Jernbane.net tyder på at det ikke er så mye igjen av bygninger ved den tidligere stasjonen. Stasjonsbygningen ble flyttet til Flaten i 1962. Den 22. juni 1938 åpnet strekningen Nelaug-Grovane og forbandt Sørlandsbanen med Setesdalsbanen. På kartet ser vi resultatet som to jernbanelinjer som krysser hverandre i et mønster som minner om det for Hønefoss stasjon. Nelaugs «claim to fame» er altså som forgreningsstasjon mellom Arendalsbanen og Sørlandsbanen, men stasjonen ligger egentlig ganske bortgjemt til, en halv mils avstikker fra fylkesvei 415. Det sies at lokalsammfunnet (som har eget nettsted) vokste opp rundt stasjonen. På det meste var det rundt 30 ansatte her; i dag er det 6. Det sies på Nelaug.no at stasjonen ikke er fjernstyrt. Derfor er den betjent av Jernbaneverket, som undertegnede så da et godstog passerte. Billettsalg finnes ikke, men venterommet er fortsatt i bruk, og det er bussholdeplass og landhandel i nærheten. For å finne ut hvem som tegnet bygningene ved Nelaug, må man nok ty til bøker. Det er flere bygninger i tillegg til selve stasjonsbygningen. Blant annet er det en lokstall (og svingskive) mellom sporene mot Kristiansand og Åmli, og på “sjøsiden” av sporene ved selve stasjonen er et vanntårn i betong. I retning Arendal/Oslo er et forholdsvis stort bygg som nok har (eller har hatt) med lasting av gods å gjøre, og det er et lite uthus nær perrongen. Også enkelte andre bygninger i nærheten kan tenkes å ha hatt tilknytning til stasjonen. To sidespor på nordsiden går inn i berget. Nelaug stasjon ligger 36,2 km fra Arendal og 141,1 moh. Det finnes oppslag om stasjonen hos Wikipedia, Norsk jernbaneklubb (ny, gammel), Jernbane.net, NSB og Jernbaneverket.
| ||||||||||||||||||||||||||||||||
forumTvedestrand er en sone på Origo. 
